Tonje Merete Viken i Agenda Magasin: Den store frykten

Debatten rundt FNs migrasjonsplattform viser en forbløffende mangel på tillit til grunnleggende politiske prosesser i Norge – både blant befolkningen og de folkevalgte.

10. desember sluttet Norge seg til FNs migrasjonsplattform ved akklamasjon i Marokko. Bakteppet var en heftig debatt om FNs migrasjonsplattform, der regjeringspartiet Frp tok ut dissens og krevde avstemning over plattformen i Stortinget. Motstanden rettet seg både mot innholdet i plattformen, og en prosess som ble oppfattet som udemokratisk og lite transparent.

Den 18. desember stilte et kobbel av politikere på Politisk kvarter på NRK og etterlyste mer debatt i Stortinget om utenrikspolitiske spørsmål. Dersom bredden av politiske partier på Stortinget går inn for å styrke den folkevalgte kontrollen over Norges internasjonale fotavtrykk, vil det være et udelt gode. Det krever imidlertid at både borgere og politikere klarer å kombinere viljen til å drive makt- og systemkritikk med en viss tillit til at regjeringen følger spillereglene – i hvert fall mesteparten av tiden.

Problemet med denne måten å jobbe på, er at den undergraver den høye tilliten som er en forutsetning for nettopp de demokratiske prosessene vi ønsker å beskytte.

Deler av debatten rundt migrasjonsplattformen bar preg av betydelig forvirring, og statsråden måtte på banen for å gi grunnleggende informasjon om rollefordelingen mellom Stortinget og regjeringen i utenrikspolitiske forhandlinger. Om og om igjen ble de samme spørsmålene stilt rundt hvorvidt plattformen er bindende eller ei, hvorvidt den kan få politiske konsekvenser eller ei, og hvorvidt regjeringens fremgangsmåte har vært riktig eller ei.

Dette til tross for at spørsmålene rundt både innhold og prosess burde vært godt nok besvart i plattformen, Grunnloven og regjeringens egne retningslinjer for internasjonale forhandlinger.

Det står i plattformen at den ikke er juridisk bindende. Dette er et faktum. Det er også et faktum at plattformen bekrefter nasjonalstatenes suverenitet. Videre er det et faktum at regjeringen ikke trenger Stortingets godkjennelse for å inngå avtaler som ikke er folkerettslig bindende – hvilket plattformen eksplisitt ikke er. Så hvorfor etterspør motstanderne fakta igjen og igjen, samtidig som de ikke forholder seg til nettopp fakta?

Vi trenger en langt sterkere innsats for å øke sysselsettingen blant grupper som står lengst unna arbeidsmarkedet.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan en slik forvirring kan oppstå med mindre debattantene – enten de uttaler seg fra sosiale medier eller politikerens talerstol – enten ikke vet bedre eller kjører på likevel for å slå politisk mynt på en betent sak. Problemet med denne måten å jobbe på, er at den undergraver den høye tilliten som er en forutsetning for nettopp de demokratiske prosessene vi ønsker å beskytte.

Tillit er en gjenganger i innvandringsdebatten. Brochmann II-utvalgets rapport fra 2017 om integrering og tillit forsøkte for eksempel å belyse blant annet hvordan tilliten i samfunnet kommer under press under økt uro knyttet til blant annet kulturelle spenninger mellom innvandring og majoritet. Ett av de underliggende premissene i den norske integreringsdebatten har vært at større etnisk mangfold bidrar til å svekke den gjensidige tilliten i et samfunn. Tilsynelatende underbygges dette av forskning. Annen forskning peker imidlertid i en annen retning.

Professor Bo Rothstein ved University of Oxford har sett nærmere på forskningen som viser en sammenheng mellom etnisk mangfold og lav tillit. Felles for studiene var at institusjonell kvalitet ikke hadde vært blant variablene. Rothstein og hans kolleger har selv gjennomført en studie basert på undersøkelser i 2010 og 2013, med henholdsvis 34 000 og 84 000 deltagere fra hele Europa. Rothstein presenterte funn fra studiene under FAFOs tillitskonferanse i Oslo i mars 2017. Deres forskning viste at forvaltningens legitimitet og møtet med offentlige institusjoner som helsevesen, skole og politi i lokalmiljøet er langt viktigere enn etnisk homogenitet for sosial tillit.

Dette underbygges blant annet av at områder som Sicilia og Sardinia, som er praktisk talt etnisk homogene, har ekstremt lav tillit.

Kvalitet og likebehandling av medborgerne i offentlige institusjoner er ikke alene om å avgjøre tilliten i et samfunn. Økonomisk ulikhet har en negativ effekt. En annen faktor som undergraver tilliten er om man ikke tror at andre samarbeider. Det er rasjonelt å ikke samarbeide, hvis man ikke tror at andre vil samarbeide tilbake, og man blir fanget i sin egen mistro til venner, kolleger, sjefer eller velferdsstaten. Rothstein viser til undersøkelser gjennomført i Sverige, som viser at grupper som skiller seg ut med lavere tillit omfatter arbeidsledige og lavt utdannede, innvandrere, langtidssykmeldte og førtidspensjonerte.

FNs migrasjonsplattform vil få politiske konsekvenser, det er meningen.

I artikkelen «Demonteringen av Norge» i Agenda Magasin 20. oktober 2015 beskriver Senterpartiets nestleder Anne Beathe Tvinnereim hovedelementene i norske modellen som trepartssamarbeid, inkluderende arbeidsforhold og en sammenpresset lønnsstruktur. Ett av Tvinnereims poeng er betydningen av små økonomiske forskjeller for å oppnå stor tillit, og at en nedbygging av den norske modellen påvirker det sosiale limet og den politiske kulturen som har vært en forutsetning for den nordiske modellen.

Disse perspektivene åpner for at de beste løsningene for å oppnå integrering og bevare en høy tillit ligger i sosial-, bolig-, skole-, justis-, arbeidslivs- og nærmiljøpolitikken. Oversatt til norsk virkelighet og hverdag: Synlige, velbemannende offentlige tjenester i lokalmiljøet er viktigere for å bevare den norske verdien tillit, enn utbredelsen av hodeplagg og forbruket av svinekjøtt og alkohol.

Transparente beslutningsprosesser der lokale folkevalgte og sivilsamfunnet involveres, er like avgjørende. Svarene på utfordringer knyttet til innvandrings- og asylpolitikk spenner med andre ord over flere politikkområder – av disse er kanskje kulturpolitikken det minst viktige. Vi trenger en langt sterkere innsats for å øke sysselsettingen blant grupper som står lengst unna arbeidsmarkedet, og ikke bare for personer med minoritetsbakgrunn.

Det er fullt mulig å argumentere for at integrering i større grad er en økonomisk enn en kulturell utfordring.

I en samtale om identitetspolitikk mellom forskerne Francis Fukuyama og David Runciman i regi av intelligence2 den 2. juli 2014, kritiserte Fukuyama venstresiden for å ha forlatt sin agenda om bedre levekår for alle, til fordel for gruppebaserte rettigheter som kvinnerettigheter, rettigheter for LHBTI-personer og multikulturalisme. Runciman fulgte opp med å utpeke valget av Barack Obama som selve symbolet på dette: – Det ble proklamert som et øyeblikk av absolutt forandring, men hadde ingen resultater i form av strukturelle endringer, sa Runciman, og fortsatte:

– Og slik distraherer modne demokratier seg selv.

Et ikke ubetydelig poeng er at det koster mindre over statsbudsjettet å oppfordre muslimske kvinner til å ta av seg hijaben og muslimske menn til å håndhilse på kvinner, enn det gjør å finansiere en inkluderende velferdsstat og et sterkere offentlig tjenestetilbud – særlig dersom de rikeste ikke skal være med på spleiselaget. Utfordringen blir ikke mindre av et stadig mindre tilfang av ufaglærte arbeidsplasser og et kappløp mot bunnen for de av oss som har tapt på globaliseringen eller andre mer hjemlige politiske utviklingstrekk. Merk: har tapt, ikke føler at vi har tapt.

Det er fullt mulig å argumentere for at integrering i større grad er en økonomisk enn en kulturell utfordring – noe man kan gjøre godt i ha i mente når man diskuterer migrasjonsplattformen og hva slags innvandringspolitikk som er mest hensiktsmessig for Norge. FNs migrasjonsplattform vil få politiske konsekvenser, det er meningen. Men hvorvidt den blir en brekkstang for å forsterke kappløpet mot bunnen gjennom et stadig mer globalisert arbeidsmarked, eller om den blir en brekkstang for å sikre bedre forhold på Trandum, amnesti for papirløse flyktninger eller trygg tilgang til helsetjenester for papirløse migranter – det blir opp til våre folkevalgte.

En slik diskusjonen tas best mellom samtalepartnere som stoler på hverandre.

This entry was posted in Generell. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.