Tonje Merete Viken i Nationen: – Fri til å være arbeidsledig

Politikk handler om interessemotsetninger, meningsbrytning og konfliktlinjer. Den det handler også om allianser og felles interesser.

Tonje Merete Viken
Leder i Grünerløkka Senterparti
Publisert: 15.02.19, 06:00
Oppdatert: 16.02.19, 20:44

Uansett hva man velger, velger man bort noe annet. Det blir sjelden så tydelig som i den pågående elitedebatten.

I en kronikk på NRK Ytring 10. februar skriver Jonas Bals om «Elitelaget» der han påpeker at den offentlige debatten er blitt et «lukket selskap for folk med universitets- og høyskoleutdanning». Kronikken er et viktig bidrag.

«Et av de tydeligste politiske skillene, i nær sagt alle vestlige land, handler nå om hvor lenge man har gått på skole,» skriver Bals. «Parallelt med at den offentlige samtalen mer og mer har blitt dette lukkede selskapet for folk som har gått den akademiske veien, har de yrkesfaglige utdanningene krympet, læreplassene blitt borte – og arbeidslivet blitt brutalisert.» Men kanskje uten å mene det, peker Bals rett på muligheten for en bred allianse mellom høyt og lavt utdannede i kampen for et ryddig arbeidsliv og mot det kappløpet mot bunnen.

«Se opp for sjefer som setter opp et ping-pong-bord på kontoret. De kan være ute etter pensjonen din,» skriver Stian Bromark i artikkelen «Slipp kreativiteten fri» i AgendaMagasin, 1. januar 2019. «Det er tøft å være på bånn, og sånn har det ofte vært. Men nå ser det ut til at det ikke er stort bedre å være på topp, heller,» fortsetter han. Bromark viser til forfatteren Dan Lyons nye bok «Lab Rats: How Silicon Valley Made Work Miserable for the Rest of Us.» Lyons påpeker at enten du jobber på lageret, eller du er advokat eller designer i selskaper som Google, PayPal, Netflix, Uber, Tesla, Facebook eller Linkedin, har du like fullt null jobbsikkerhet, ingen opplæring, ingen pensjon, og ikke helseforsikring. Lange, stressende arbeidsdager under konstant overvåking er normen.

Det Bromark og Lyons skriver om, er den såkalte «kreative klassen» – redaktører, finansfolk, advokater, web-designere, dataprogrammerere. Deres poeng er at en kultur som begynte i Silicon Valley, har blødd ut i det videre amerikanske arbeidslivet, og at vi ser tendensen også her i Europa. Eksempler er økt bruk av frilansere, loggføring av toalettbesøk samt økt bruk av åpne kontorlandskap og frie plasser. Mens forskning viser at bieffektene av sistnevnte er konsentrasjonsproblemer, irritasjon, helseproblemer og økt sykefravær, blir mulighetene til innsparinger fristende for de helt på toppen. Vi kjenner igjen dette fra debatten om fasilitetene hos Telenor og det nye regjeringskvartalet.

En masteroppgave skrevet av Mirjam Sorge Folkvord hos Fafo i 2015 viste at høyt utdannede bruker lengre tid på å gå fra midlertidig til fast jobb enn andre grupper med ingen eller lavere utdanning. Andelen midlertidig vitenskapelig ansatte i akademia er på 18,3 prosent, mot ni prosent i arbeidslivet generelt, ifølge tall fra Statens database for høyere utdanning i 2018.

I mars 2017 avslørte Medier24 at antall midlertidig redaksjonelle ansatte i NRK var doblet på tre år. I NRK totalt økte antall midlertidig ansatte med 50 prosent fra 2014 til februar 2017. I en dom mot NRK i tingretten i 2014, fant retten det bevist at «det i praksis foretas en utskiftning av vikarer etter at de har hatt midlertidige kontrakter i en viss periode, for å unngå at de får krav på fast ansettelse».

Jeg har to høyere universitetsgrader, jeg har jobbet for store mediehus, kjente organisasjoner og i FN. Jeg har gitt ut bok, og jeg har sjelden problemer med å komme på trykk i riksdekkende flater. Så vidt jeg kan skjønne, kvalifiserer jeg meg til elitelaget slik Bals definerer det. Jeg er en del av Blindern-eliten, og med adresse i Gamlebyen, kan jeg også plasseres i Oslo-eliten. Kjært barn, og så videre. Jeg har imidlertid også hatt så mange kortvarige engasjementer at det begynner å bli en utfordring på jobbintervjuer. Jeg har blitt kalt inn i medarbeidersamtale på ti minutters varsel uten tillitsvalgte til stede for å bli spurt hvordan jeg ville stille meg til å få satt ned lønna mi med 150 kroner per time. Jeg fått tilbud om «kontraktsforlengelse» helt ned i ti dager, og jeg har jobbet uker i strekk som tilkallingsvikar fordi jeg har vært redd for å si nei til vakter.

Mitt poeng er ikke å sette lidelseshistorier opp mot hverandre. Mitt poeng er at dagens elitedebatt trekker opp noen konfliktlinjer som har den prisen at de tilslører viktig områder der grupper som ikke umiddelbart identifiserer seg med hverandre, faktisk har felles sak. Bare Frp har en lavere andel høyt utdannede velgere enn Sp, henholdsvis 10 og 17 prosent ifølge SSBs velgerundersøkelse. Samtidig har Sp en politikk som er vel så relevant for folk med høy utdanning – selv om partiet mitt til tider skjuler det godt.

Det som i sin tid trakk meg til Sp, var klarsynet på EØS som et ledd i kappløpet mot bunnen, kampen mot voksende forskjeller og den solidariske fordelingspolitikken. Så har jeg også blitt kjent med utdanningspolitikken – der satsing på yrkesfag, lærlingplasser og tillitsreform er sentrale stolper. Jeg har blitt kjent med forvaltertanken, som for meg virker som sunn fornuft, og jeg har skjønt hvorfor bevaring av matjord er superviktig, også for oss i byen. Jeg har oppdaget satsingen på folkehelse og fokuset på å holde folk friske i utgangspunktet, framfor å telle hvor mange som skyfles gjennom tellekantene i helsevesenet. For å nevne noen av årsakene til at jeg har funnet et politisk hjem i Senterpartiet.

Fram mot valget er det bare å håpe at flest mulig byfolk (for det er oss det er flest av i Norge) og høyt utdannede ser forbi anti-elite-retorikken og inn til politikken.

This entry was posted in Debattinnlegg. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.