Tonje Merete Viken i Agenda Magasin: Den store frykten

Debatten rundt FNs migrasjonsplattform viser en forbløffende mangel på tillit til grunnleggende politiske prosesser i Norge – både blant befolkningen og de folkevalgte.

10. desember sluttet Norge seg til FNs migrasjonsplattform ved akklamasjon i Marokko. Bakteppet var en heftig debatt om FNs migrasjonsplattform, der regjeringspartiet Frp tok ut dissens og krevde avstemning over plattformen i Stortinget. Motstanden rettet seg både mot innholdet i plattformen, og en prosess som ble oppfattet som udemokratisk og lite transparent.

Den 18. desember stilte et kobbel av politikere på Politisk kvarter på NRK og etterlyste mer debatt i Stortinget om utenrikspolitiske spørsmål. Dersom bredden av politiske partier på Stortinget går inn for å styrke den folkevalgte kontrollen over Norges internasjonale fotavtrykk, vil det være et udelt gode. Det krever imidlertid at både borgere og politikere klarer å kombinere viljen til å drive makt- og systemkritikk med en viss tillit til at regjeringen følger spillereglene – i hvert fall mesteparten av tiden.

Problemet med denne måten å jobbe på, er at den undergraver den høye tilliten som er en forutsetning for nettopp de demokratiske prosessene vi ønsker å beskytte.

Deler av debatten rundt migrasjonsplattformen bar preg av betydelig forvirring, og statsråden måtte på banen for å gi grunnleggende informasjon om rollefordelingen mellom Stortinget og regjeringen i utenrikspolitiske forhandlinger. Om og om igjen ble de samme spørsmålene stilt rundt hvorvidt plattformen er bindende eller ei, hvorvidt den kan få politiske konsekvenser eller ei, og hvorvidt regjeringens fremgangsmåte har vært riktig eller ei.

Dette til tross for at spørsmålene rundt både innhold og prosess burde vært godt nok besvart i plattformen, Grunnloven og regjeringens egne retningslinjer for internasjonale forhandlinger.

Det står i plattformen at den ikke er juridisk bindende. Dette er et faktum. Det er også et faktum at plattformen bekrefter nasjonalstatenes suverenitet. Videre er det et faktum at regjeringen ikke trenger Stortingets godkjennelse for å inngå avtaler som ikke er folkerettslig bindende – hvilket plattformen eksplisitt ikke er. Så hvorfor etterspør motstanderne fakta igjen og igjen, samtidig som de ikke forholder seg til nettopp fakta?

Vi trenger en langt sterkere innsats for å øke sysselsettingen blant grupper som står lengst unna arbeidsmarkedet.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan en slik forvirring kan oppstå med mindre debattantene – enten de uttaler seg fra sosiale medier eller politikerens talerstol – enten ikke vet bedre eller kjører på likevel for å slå politisk mynt på en betent sak. Problemet med denne måten å jobbe på, er at den undergraver den høye tilliten som er en forutsetning for nettopp de demokratiske prosessene vi ønsker å beskytte.

Tillit er en gjenganger i innvandringsdebatten. Brochmann II-utvalgets rapport fra 2017 om integrering og tillit forsøkte for eksempel å belyse blant annet hvordan tilliten i samfunnet kommer under press under økt uro knyttet til blant annet kulturelle spenninger mellom innvandring og majoritet. Ett av de underliggende premissene i den norske integreringsdebatten har vært at større etnisk mangfold bidrar til å svekke den gjensidige tilliten i et samfunn. Tilsynelatende underbygges dette av forskning. Annen forskning peker imidlertid i en annen retning.

Professor Bo Rothstein ved University of Oxford har sett nærmere på forskningen som viser en sammenheng mellom etnisk mangfold og lav tillit. Felles for studiene var at institusjonell kvalitet ikke hadde vært blant variablene. Rothstein og hans kolleger har selv gjennomført en studie basert på undersøkelser i 2010 og 2013, med henholdsvis 34 000 og 84 000 deltagere fra hele Europa. Rothstein presenterte funn fra studiene under FAFOs tillitskonferanse i Oslo i mars 2017. Deres forskning viste at forvaltningens legitimitet og møtet med offentlige institusjoner som helsevesen, skole og politi i lokalmiljøet er langt viktigere enn etnisk homogenitet for sosial tillit.

Dette underbygges blant annet av at områder som Sicilia og Sardinia, som er praktisk talt etnisk homogene, har ekstremt lav tillit.

Kvalitet og likebehandling av medborgerne i offentlige institusjoner er ikke alene om å avgjøre tilliten i et samfunn. Økonomisk ulikhet har en negativ effekt. En annen faktor som undergraver tilliten er om man ikke tror at andre samarbeider. Det er rasjonelt å ikke samarbeide, hvis man ikke tror at andre vil samarbeide tilbake, og man blir fanget i sin egen mistro til venner, kolleger, sjefer eller velferdsstaten. Rothstein viser til undersøkelser gjennomført i Sverige, som viser at grupper som skiller seg ut med lavere tillit omfatter arbeidsledige og lavt utdannede, innvandrere, langtidssykmeldte og førtidspensjonerte.

FNs migrasjonsplattform vil få politiske konsekvenser, det er meningen.

I artikkelen «Demonteringen av Norge» i Agenda Magasin 20. oktober 2015 beskriver Senterpartiets nestleder Anne Beathe Tvinnereim hovedelementene i norske modellen som trepartssamarbeid, inkluderende arbeidsforhold og en sammenpresset lønnsstruktur. Ett av Tvinnereims poeng er betydningen av små økonomiske forskjeller for å oppnå stor tillit, og at en nedbygging av den norske modellen påvirker det sosiale limet og den politiske kulturen som har vært en forutsetning for den nordiske modellen.

Disse perspektivene åpner for at de beste løsningene for å oppnå integrering og bevare en høy tillit ligger i sosial-, bolig-, skole-, justis-, arbeidslivs- og nærmiljøpolitikken. Oversatt til norsk virkelighet og hverdag: Synlige, velbemannende offentlige tjenester i lokalmiljøet er viktigere for å bevare den norske verdien tillit, enn utbredelsen av hodeplagg og forbruket av svinekjøtt og alkohol.

Transparente beslutningsprosesser der lokale folkevalgte og sivilsamfunnet involveres, er like avgjørende. Svarene på utfordringer knyttet til innvandrings- og asylpolitikk spenner med andre ord over flere politikkområder – av disse er kanskje kulturpolitikken det minst viktige. Vi trenger en langt sterkere innsats for å øke sysselsettingen blant grupper som står lengst unna arbeidsmarkedet, og ikke bare for personer med minoritetsbakgrunn.

Det er fullt mulig å argumentere for at integrering i større grad er en økonomisk enn en kulturell utfordring.

I en samtale om identitetspolitikk mellom forskerne Francis Fukuyama og David Runciman i regi av intelligence2 den 2. juli 2014, kritiserte Fukuyama venstresiden for å ha forlatt sin agenda om bedre levekår for alle, til fordel for gruppebaserte rettigheter som kvinnerettigheter, rettigheter for LHBTI-personer og multikulturalisme. Runciman fulgte opp med å utpeke valget av Barack Obama som selve symbolet på dette: – Det ble proklamert som et øyeblikk av absolutt forandring, men hadde ingen resultater i form av strukturelle endringer, sa Runciman, og fortsatte:

– Og slik distraherer modne demokratier seg selv.

Et ikke ubetydelig poeng er at det koster mindre over statsbudsjettet å oppfordre muslimske kvinner til å ta av seg hijaben og muslimske menn til å håndhilse på kvinner, enn det gjør å finansiere en inkluderende velferdsstat og et sterkere offentlig tjenestetilbud – særlig dersom de rikeste ikke skal være med på spleiselaget. Utfordringen blir ikke mindre av et stadig mindre tilfang av ufaglærte arbeidsplasser og et kappløp mot bunnen for de av oss som har tapt på globaliseringen eller andre mer hjemlige politiske utviklingstrekk. Merk: har tapt, ikke føler at vi har tapt.

Det er fullt mulig å argumentere for at integrering i større grad er en økonomisk enn en kulturell utfordring – noe man kan gjøre godt i ha i mente når man diskuterer migrasjonsplattformen og hva slags innvandringspolitikk som er mest hensiktsmessig for Norge. FNs migrasjonsplattform vil få politiske konsekvenser, det er meningen. Men hvorvidt den blir en brekkstang for å forsterke kappløpet mot bunnen gjennom et stadig mer globalisert arbeidsmarked, eller om den blir en brekkstang for å sikre bedre forhold på Trandum, amnesti for papirløse flyktninger eller trygg tilgang til helsetjenester for papirløse migranter – det blir opp til våre folkevalgte.

En slik diskusjonen tas best mellom samtalepartnere som stoler på hverandre.

Posted in Generell | Leave a comment

Bjørg Sandkjær i Vårt Oslo: Ikke legg ned kirkene i Groruddalen!

Bjørg Sandkjær er førstekandidat for Oslo Senterparti.


Oslo består av mange lokalsamfunn, med sin egen historie og særtrekk. Kirker og menigheter bidrar sammen med idrett, korps og annet foreningsliv til å skape sosiale fellesskap som inkluderer bredt. I utviklingen av byen vår er det helt sentralt at vi har møteplasser som ikke koster noe, som finnes i lokalmiljøet og der man kan komme som man er.

Kirkene i Groruddalen er viktige møteplasser. På åpent møte i Ellingsrud kirke 19. november fortalte engasjerte brukere av kirken om forskjellige aktiviteter på dag- og kveldstid, fra ungdomsgrupper, «møtestedet», og plass til migrantmenigheter og koranskole. De la vekt på kirkebygget som en inkluderende møteplass for lokalsamfunnet.

Da en ung mann ble knivstukket på Ellingsrud-senteret, rett ved kirken, banket vennene hans på og ønsket å bruke kirken til å møtes. De brukte kirken som et sted for stillhet, sorg, og ettertanke. Begravelsen startet i kirken og ble avsluttet med en muslimsk seremoni ved selve graven.

15 millioner for lite

Kirkelig Fellesråd forvalter kirkene i Oslo. Staten betaler lønn til prestene, men alle andre ansatte er ansatt i Kirkelig fellesråd og lønnes derfra. Her er også budsjettene for drift og vedlikehold. Kirkelig Fellesråds inntekter kommer i hovedsak fra Oslo Kommune.

Men gjennom en årrekke har Kirkelig Fellesråd fått mindre støtte enn behovet og har derfor krympet antallet ansatte og aktiviteter. Nå må det spares tolv millioner til selve driften. Lønnsbudsjettet holder ikke tritt med lønns- og prisstigningen. Ifølge kirkevergen er det reelle behovet rundt 15 millioner mer enn det som er satt av i kommunebudsjettet for å opprettholde dagens aktivitetsnivå.

Kirkene bygger lokalsamfunn

For å spare penger foreslår kirkerådet at enkelte kirker kan «fristilles til utleie», det vil si at de ikke lenger fungerer som menighetskirker. Det kan være helt i orden. Omstillingen av Jakob kirke til kulturbygg har for eksempel vært vellykket.

Men kirkene i Groruddalen representerer sårt tiltrengte, inkluderende og gratis møteplasser, som er med å bygge de sosiale nettverkene som bygger gode lokalsamfunn. Byrådet foreslår tre millioner ekstra til diakonalt arbeid i Groruddalen. Det er bra.

Men hvis disse menighetene må redusere antall ansatte på grunn av for lite midler til drift, blir det ikke folk til å drive de ekstra aktivitetene. Hvis kirkene blir utleielokaler, blir det vanskelig å drive dette viktige sosiale arbeidet i det hele tatt.

Finn penger til menighetene

Jeg ber derfor om at bystyret i sin behandling av budsjettet finner de rundt 15 millionene Kirkelig Fellesråd trenger for å opprettholde det viktige arbeidet som lokalmenighetene gjør i Oslo, særlig i Groruddalen.

Om ikke annet, bør bystyret legge inn en intensjon om å opprettholde ekstrabevilgningen på tre millioner til diakonalt arbeid i Groruddalen også for 2020. I tillegg bør man enten åpne for å delfinansiere stillinger med denne bevilgningen eller bevilge nok til driften, slik at det er sikret nok folk til å drive tiltakene som skal finansieres med de tre millionene.

Lokalsamfunnene i Groruddalen fortjener levende lokalmenigheter og kirker som gode møteplasser og rom for fellesskap.

Posted in Debattinnlegg | Leave a comment

Rune Svendsen i ABC Nyheter om jakt og forvaltning i Oslos bymark

Skogen må forvaltes | ABC Nyheter


Rune Svendsen
Styremedlem
Oslo Senterparti

Byrådets forslag om å forby jakt på småvilt og rovvilt i marka er i strid med anerkjente forvaltningsmessige prinsipper.

Den 8. desember kan vi lese i media at byrådet ved blant annet MDG ønsker å stoppe forvaltning av faunaen i Oslos skoger.

I den nye skogplanen «Mål og retningslinjer for forvaltning og drift av Oslo kommunes skoger 2018-2027» foreslår byrådet nærmest i en bisetning å forby jakt på småvilt og lisensfelling av rovdyr som gaupe, ulv, jerv og bjørn, i alle kommunens skogeiendommer i Oslo kommune.

Jakt er ikke noe nytt stridstema i Oslo, dette har vært debattert i nærmere hundre år siden byen het Kristiania. Stridstemaet har vært at jakt foregår for nær der folk ferdes.

Oslo kommune eier store landbruks-, natur- og friluftsområder, ikke bare i bare i kommunen men også i nabokommuner. Et viktig mål har siden slutten av 1800 tallet vært å sikre friluftslivet og byens drikkevannskilder. Et annet viktig mål er å sikre en god balanse mellom fauna og flora. På privat grunn i Oslo kommune er det aktiv høsting av naturens overskudd nettopp for å drive forvaltning av både dyre- og planteliv. Her spiller friluftsliv, jakt og annen bruk av naturen en viktig rolle.

I dag foregår det høstingsbaserte friluftslivet stort sett på privat grunn, men langt fra alt. Det drives aktiv jegeropplæring på kommunens eiendom blant annet på øyene i Oslofjorden. Denne formen før høstingsbasert friluftsliv er forvaltning for å forhindre skade på viltvoksende planter som for eksempel hjortevilt lever av. På Håøya er det for eksempel satt ut geiter på beite for nettopp å forvalte floraen slik at den ikke gror igjen.

Småvilt er gnagere, jaktbare fugler, hare og rev. I tillegg har vi fremmede arter som er uønsket i Norsk natur, som villmink og mårhund med flere. Reven er for eksempel en meget dyktig jeger som spiser egg, fugl på bakken, gnagere, og forstyrrer økosystemet negativt. I Akerselva er det i høst observert villmink, som i Artsdatabanken står på listen over fremmede arter som utgjør en økologisk risiko for naturmangfoldet – tidligere kjent som svartelista.

Som grunneier kan Oslo kommune i henhold til lovverket nekte jakt på kommunens eiendom. Hvor lurt dette er sett i forvaltningsperspektiv er noe helt annet. Forvaltning av fauna og flora går hånd i hånd og å la være å forvalte faunaen, og spesielt rovdyr, strider mot anerkjente prinsipper. Byrådet vil drive skogen i «pakt med økologiske og bærekraftig prinsipper». Senterpartiet mener at å forby jakt på rovdyr og småvilt ikke er forenlig med disse prinsippene.

Når det gjelder bestandsmål hevdes det at ulven er utrydningstruet. Om vi ekstrapolerer bestandsmålene fra Mech og Boitani « WOLVES: BEHAVIOR, ECOLOGY, AND CONSERVATION» fra 2004 finner vi et antall i dag på ca 180 tusen individer globalt.

Vi vil også minne om at det er vedtatt politikk at ulven skal forvaltes.

Jakt og friluftsliv generelt reguleres av en rekke lover og forskrifter og vi mener dette på tilstrekkelig vis sikrer gode rammevilkår for slik aktivitet. A forby jakt er svært inngripende i forvaltningsøyemed.

Norges Jeger- og fiskerforbund (NJFF) er kritiske til forbudet og mener det går mot Stortingets vedtatte rovviltpolitikk.

Les også: Minst 67 ulver registrert i Norge

«Med et generelt forbud mot all jakt på store rovdyr, etablerer byrådet i praksis et reservat. Det blir derfor åpenbart for oss at dette er en politisk markering og uttrykk for en negativ holdning til jakt,» sier leder Line Lillebø Osfoss i Oslo NJFF. Oslo Senterparti mener byrådet bør utvise forsiktighet med å forby høstingsbasert friluftsliv, og viser også til at ingen av byens jeger- og fiskeforeninger har vært invitert på høringsrunder.

Jo bedre naturen forvaltes, jo mindre er behovet for vern. Dette krever en helhetlig områdeforvaltning over fylkesgrenser og er bedre samarbeid mellom forvaltningsorganene og rovviltnemdene, også på tvers av regionene. De som lever tett på rovdyra må ha mulighet til å påvirke forvaltningen av bestanden.

Senterpartiet vil ikke ha finsk-russisk ulv i Norge og derigjennom fjerne ulvesonen.

Et forslag vedtatt av byrået i Oslo vil også ha konsekvenser for nabokommuner, som heller ikke har hatt anledning til å bli hørt i denne saken.

Vi ber bystyret utvise klokskap når denne saken skal behandles og voteres over.

Posted in Generell | 2 Comments

Nadine Al-Mustafa i Nationen: Stortinget må si nei til 4. jernbanepakke

Noe av det første som rammes er sikkerheten.


Norge skal snart ta stilling til innføring av EUs 4. jernbanepakke.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Nadine Al-Mustafa
Sentralstyremedlem for Senterungdommen
Publisert: 26.09.18, 00:00

I desember 2016 vedtok EU sin fjerde jernbanepakke. Den inneholder en rekke direktiver og lovendringer som innebærer at EU-landene må forholde seg til overnasjonal styring hva angår organisering av persontrafikk, som i denne omgangen må da konkurranseutsettes.

Våre EU-venner i regjeringen har lagt fram et utkast til endringer i lovverket for å tilpasse denne pakken. Høringsfristen er satt til 8. oktober 2018.

Noe av det første som rammes er sikkerheten. Sier vi ja til denne pakken betyr det i praksis at togmateriell som brukes i for eksempel Nederland, som er et relativt flatt land, kan bli brukt på norsk landskap som er mye mer annerledes. Dette, kombinert med kravet om kostnadskutt, lover ikke godt for passasjerenes trygghet.

Utenlandske firmaer kommer til å ta oppdrag, også kalt kabotasje, i Norge. Her vil mest sannsynlig jernbaneprofitører fra utlandet tjene godt på penger som ellers ville gått til staten. Som om vi ikke allerede sliter nok med sosial dumping som følge av EØS-avtalen, vil denne jernbanepakken øke denne effekten ytterligere.

Når kostnadskuttene blir realisert gjennom lavest mulig anbud, vil de ansattes lønns- og arbeidsvilkår samt pensjon stå i faresonen for å svekkes. De som taper på et anbud risikerer rett og slett å miste jobben.

Mer privatisering og liberalisering vil med andre ord føre til dårligere arbeidsforhold for ansatte, samt lavere sikkerhet for passasjerer. Når disse konsekvensene dukker opp vil det være for sent, da en slik reform er irreversibel.

Det sier seg selv at utfordringene vi har på jernbanen ikke kommer til å bli løst på denne måten. Heldigvis er ikke Norge medlem av EU, og har da muligheten til å nedlegge veto i denne saken.

Etter Grunnlovens § 115 kreves det at tre av fire stortingsrepresentanter stemmer for, når det gjelder saker som innebærer overføring av myndighet til et overnasjonalt organ som skal fatte beslutninger der borgerne er direkte berørt.

Det foreligger ingen tvil om at når det blir obligatorisk å konkurranseutsette persontrafikken uansett hva norske myndigheter i framtiden måtte mene om det, frata Statens jernbanetilsyn funksjonen som øverste sikkerhetsorgan og overføre den til ERA (hvor vi for øvrig kun har observatørstatus), er det snakk om suverenitetsavståelse i stor grad.

I høringsnotatet til samferdselsdepartementet anser de suverenitetsavståelsen som «lite inngripende», og vil ikke få den behandlet etter denne paragrafen.

Når regjeringen anser innbyggernes sikkerhet og arbeidsvilkår som en bagatell, er det viktig å reagere og sørge for at Stortinget sier nei til jernbanepakken.

Posted in Debattinnlegg | Leave a comment

Bjørg Sandkjær om lokalavisenes betydning i Klassekampen

Lokalaviser er viktige for demokratiet. Senterpartiet går i disse dager ut med støtte til ombæring for å beholde lokalaviser over hele landet. Samtidig er vi like opptatt av at det i Oslo, landets største kommune, nesten ikke er lokalaviser som kan få opp debatten om hvordan kommunebudsjettet brukes. Jeg er helt enig med Raymond Johansen, som i et intervju i Dagbladet i 2015 sa at «Det er risikofritt å være politiker i Oslo, for du blir ikke fulgt. Vi bruker 50 milliarder på driftsbudsjettet og 10 på investeringer, og det er ingen medie-interesse. Det kan være en lettelse for politikere men ikke for demokratiet.»

Oslo har både hatt egne lokalaviser, og Oslo-deler av nasjonale aviser, som Aftenposten Aften. Fortsatt er det noen lokalaviser som setter relevante saker på dagsorden i sine bydeler og områder, for eksempel Akers Avis Groruddalen, og Nordstrands Blad. Nye har også kommet til. For to uker siden besøkte jeg redaksjonen i avisa Vårt Oslo, som siden starten i 2017 har blitt en arena for debatt om viktige Oslo-temaer, som byutvikling. Samtidig er det trangt økonomisk, og den nasjonale pressestøtten deles ut etter kriterier som ikke er tilpasset dagens nettbaserte virkelighet.

Jeg støtter derfor fullt ut byrådets forslag om en ny pressestøtteordning for Oslo i 2019-budsjettet, omtalt i Klassekampen 20. september. Et levende lokaldemokrati er avhengig av en kritisk lokalpresse og en levende debatt. Finansiell støtte til redaktørstyrte medier i Oslo vil styrke lokaldemokratiet i hovedstaden vår.

Bjørg Sandkjær
leder, Oslo Senterparti
førstekandidat til bystyret 2019

Posted in Debattinnlegg | Leave a comment

Fylkesleder og førstekandidat Bjørg Sandkjær om bompenger i Dagbladet

Bompenger: – Bompengene er gårsdagens løsning på dagens utfordringer


BØR BYTTES UT: På sikt bør vi bytte ut bompengeordninger med veiprising. Veiprising innebærer at bilisten betaler ved faktisk bruk av bilen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Ørn Borgen / NTB scanpix
BØR BYTTES UT: På sikt bør vi bytte ut bompengeordninger med veiprising. Veiprising innebærer at bilisten betaler ved faktisk bruk av bilen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Ørn Borgen / NTB scanpixVis mer

Vi må redusere de høye satsene i dagens bomring, og på sikt gå over til mer rettferdig og målrettet veiprising.

«MDG er for bompenger i Oslo, og vi er ikke redde for å si det», skriver leder i Oslo MDG, Einar Wilhelmsen i Dagbladet 12. september.

Selv om Oslo Senterparti ikke tror at lastesykkel er løsningen på enhver families transportbehov, deler vi målet om at færre skal kjøre bil i Oslo. Problemet er at dagens bompengeordning rammer ulikt og er usosial.

Bompenger brukes for å få penger til lokale samferdselsutbygginger av lokalpolitikere som enten ikke får nasjonale bevilgninger, eller blir lei av å vente på nasjonale midler. Det er forståelig.

Problemet med dagens bompengeordning i Oslo er prisene. Det finnes alternativer til dagens høye Oslo-satser. Bergen innførte rushtidsavgift, og har klart å redusere biltrafikken. Forskjellen er at i Bergen reduserte man grunnbetalingen i bomsnittet fra 25 kr til 19 kr, og så la man på rushavgift i tillegg.

I Oslo gjorde man det stikk motsatte – økte grunnbetalingen med nesten 50 prosent og la rushavgift oppå dette. Det representerer i praksis en høy særavgift som rammer dem med dårlig råd hardest. På kort sikt bør Oslo derfor heller se til Bergen og redusere satsene (som for ordens skyld nå er økt til 29 kr).

Det underliggende problemet er at systemet for finansiering av veiene våre må gjøres om. Det kan ikke Oslo og Akershus gjøre alene, nasjonale myndigheter må delta.

På sikt bør vi bytte ut bompengeordninger med veiprising. Veiprising innebærer at bilisten betaler ved faktisk bruk av bilen. Prisen kan differensieres slik at det for eksempel koster mer å kjøre forurensende biler eller på forurensede dager. Dynamisk veiprising er et mer rettferdig system og representerer et godt eksempel på at «forurenser betaler».

I Dagens Næringsliv 14. september skriver professor Bård Harstad at «bomringer er gammeldags. Fremtidens veipriser er satellittbaserte.» Han beskriver et gps-basert system der bilister betaler differensierte avgifter etter faktorer som kødannelse, fart, miljøkostnad (forurensende biler betaler mer, trafikk i utkanten mindre). Han skriver at slikt system vil koste en brøkdel av det bomstasjonene koster i dag. I utviklingen av systemet blir det viktig å legge vekt på personvern.

Vi må redusere de høye satsene i dagens bomring, og på sikt gå over til mer rettferdig og målrettet veiprising. Slik kan vi fortsette å gi insentiver til å kjøre mindre og skaffe midler til nødvendige infrastrukturprosjekter, samtidig som dem som trenger det kan betale for det de faktisk kjører.

Frp må forklare oss hvorfor vi har bompenger i Norge
Posted in Debattinnlegg | Leave a comment

Stortingsrepresentant Åslaug Sem-Jacobsen om fattigdom i Oslo

 
Image may contain: Åslaug Sem-Jacobsen, close-up

Fattigdom. Norsk fattigdom
I går må jeg si jeg hadde jeg en spesiell dag på jobb sammen med Oslo SPs Bjørg Sandkjær og Aisha Naz. Fikk nemlig et vondt innblikk i den store og voksende fattigdommen i Oslo…..

Vi hadde bla. møte med Leierboerforeningen og hørte (altfor) mange nedslående tall og historier om hvordan særlig innvandrerfamilier bor under vanvittig dårlige og usikre kår – samtidig som jeg satt og så på den lange køen utenfor Fattighuset. Det var hjerteskjærende.

Og selv om det var mer oppløftende å høre om det gode arbeidet som gjøres med ungdom som faller utenfor når vi besøkte Riverside Ungdomshus, fikk vi også der høre hvordan fattigdommen har spredt om seg de siste årene og hvor håpløse forhold en del barn, unge ( og voksne) nå faktisk lever under. I 2018 i Norge.

Kjente mye på avmakt, må innrømme det men har i alle fall sett noen muligheter til endring, som at vi i større grand må fokusere på boligpolitikk som en del av sosialpolitikken. Og at de som faller utenfor må gis tilbud som Riverside hvor de får en trygg, rusfri og sosial møteplass med hjelp og støtte til alt fra mestringsfølelse, jobbsøking og helsespørsmål, til muligheter til kompetanseheving og en praksis som resulterer i bla. kursbevis.

Jeg tok ikke selv bilde av fattighuskøen selvfølgelig, men velger å bruke et bilde fra Dagbladet som har vært å sett på køen ved en tidligere anledning (og sladdet det), bare for at de som gidder å lese denne posten min faktisk kan forstå at det å stå i kø for almisser ikke er noe som bare skjer i helt andre land enn velferdsstaten Norge. Jeg skjemmes.

Image may contain: one or more people, crowd and outdoor

Posted in Byutvikling | Leave a comment

Bjørg Sandkjær fra møte om Ullevål sykehus under Arendalsuka

Bjørgs melding på Facebook:

Ullevål i Arendal! #reddullevålsykehus trakk fullt hus for Ullevål sykehus. Senterpartiets Kjersti Toppe var tydelig: behold Ullevål Sykehus og sikre Oslos befolkning et skikkelig lokalsykehustilbud. Ikke bygg dyrt og stort på Gaustad. Dette er en sak både jeg og Senterpartiet kommer til å kjempe for fremover! #kjerstitoppe #senterpartiet

Image may contain: 3 people, people on stage and concert

Image may contain: 3 people, people smiling, people standing and outdoor

Posted in Eksterne møter | Leave a comment

Kjersti Toppe i Dagsavisen om nedlegging av Ullevål sykehus

 

– Dette er en av de tristeste sakene jeg har vært borte i som politiker

Sissel Hoffengh

Debatten rundt sykehusutbyggingen i Oslo raser. Helsepolitisk talsperson i Senterpartiet, Kjersti Toppe (Sp) er opprørt og sterkt kritisk til helseminister Bent Høie (H) når han sier det ikke vil bli noe av et nytt akuttsykehus på Aker dersom det blir en omkamp om å bevare Ullevål.

– Dette er en av de tristeste sakene jeg har vært borte i som politiker. Jeg synes det er greit å tape en sak dersom den er blitt behandlet politisk. Men det er ikke denne, sier Toppe.

Les også: – Det er et spill av en annen verden

Over streken

Trusselen om at Aker ikke vil bli bygget ut dersom kampen for å bevare Ullevål sykehus fortsetter kom fram da Bent Høie (H) ble intervjuet av Oslo legeforenings fagblad Journalen, og deretter ble sitert i Dagsavisen.

– Der gikk helseministeren langt over streken. Det er helt legitimt å kjempe for et sykehustilbud slik de som kjemper for Ullevål gjør. OUS-prosessen har knapt blitt debattert i Stortinget, den er ikke blitt forelagt som en prinsippsak om hva slags utvikling vi ønsker i Oslos sykehustilbud. Dette er helt nytt og ikke noe han har informert Stortinget om, sier hun og viser til et spørsmål Bjørnar Moxnes (R) stilte i spørretimen 15. april i år om hvorvidt byggingen av Aker kunne bli utsatt som følge av byggeplanene på Gaustad.

Høie svarte, slik han også gjør nå, at man ikke kan bevare Ullevål og samtidig bygge opp et stort sykehus på Aker, men truet den gang ikke med å avlyse utbyggingen av Aker.

Helseministeren: Ingen Aker-utbygging uten Ullevål-nedleggelse (+)

Oppskrytt

Kjersti Toppe har jobbet hardt for å omgjøre vedtaket om å legge ned Ullevål sykehus, fordi hun hevder sykehusmodellen som er planlagt på Gaustad vil bli et dårligere tilbud til Oslos befolkning.

– Stordriftsulempene kommer til å stå i kø. Men beslutningstakerne har overhodet ikke lyttet til fagmiljøene eller sett på utfordringene de har hatt ved andre store sykehus, som Kalnes og Ahus. I teorien skal effektiviseringen komme pasientene til gode, men gevinsten er oppskrytt noe alle som jobber ved disse store spesialistsykehusene vil kunne fortelle, sier Kjersti Toppe til Dagsavisen.

Ikke effektivt

– Et lokalsykehus er mye bedre rustet til å ta seg av enklere lidelser som det tross alt er mest av; lungebetennelser, lårhalsbrudd, lidelser som trenger behandlinger på laveste nivå. Et digert spesialsykehus med innebygget lokalsykehusfunksjon vil naturligvis ikke kunne håndtere dette like effektivt. Et lokalsykehus er også bedre utrustet til å ha god samhandling med bydelene, sier Kjersti Toppe.

Udemokratisk

Kjersti Toppe hevder hele prosessen har vært urealistisk og udemokratisk.

– Saken er ikke blitt behandlet politisk, og er ikke forankret i Stortinget. Det er en hundre prosent byråkratstyrt prosess, sier Toppe, som er bekymret for at saken vil gi dårlig signaleffekt.

– Stortinget kan ta opp alle saker som de ønsker, men flertallet har bare latt det passere. Det er også ille at når andre kommuner skal utvikle sine sykehusplaner, så er det helt naturlig at de ser til Oslo, og da vil denne prosessen bli stående som noe man tror er vellykket, sier Kjersti Toppe.

Posted in Intervjuer i media | Leave a comment

Oslo Sps førstekandidat Bjørg Sandkjær på Festival for alle på Sagene

Image may contain: 3 people
Image may contain: 3 people, people smiling, outdoor

Fantastiske Festival for Alle på Sagene inviterte til politikerdebatt 7. juli 2018 om ungdom og oppvekst. Oslo Senterpartis førstekandidat Bjørg Sandkjær snakket om at bydelene må få mer makt og ressurser til å lage gode tilbud for barn og unge sammen med frivilligheten, i skolen må det være mindre tester og prøver så lærere frigjøres til å være lærer, i stedet for å legge ned politistasjoner trengs mer lokalt politi, og vi trenger en byutvikling som gir blandede nabolag med boliger folk har råd til og møteplasser som ikke koster noe. #festivalforalle #fellesskapogrespekt

Posted in Eksterne møter | Leave a comment