Rådyrt ekspertvelde – det finnes alternativer

Det er et demokratisk problem at den norske utenrikspolitikken i økende grad baserer seg på kunnskap kjøpt fra noen få aktører som leverer kunnskap produsert på anbud. Det øker faren for at utenrikspolitikken blir utformet i de lukkede rom uten kritiske perspektiver fra de frivillige organisasjonene.

Kronikk av Aisha Naz Bhatti i Bistandsaktuelt

Forrige helt slapp VG nyheten om aksjeselskapet ILPI, som siden sin etablering i 2009 har hentet 81 prosent av sin omsetning fra bistandsbudsjettet.  I den perioden har ILPI hatt oppdrag for 152 millioner fra Utenriksdepartementet og Norad. Bruken av konsulenttjenester i UD har i senere tid fått kritikk i flere oppslag i VG (12.10). Bistandsaktuelt har skrevet om konsulentselskapet Abyrint der eierne har tatt ut 14 millioner i utbytte.

ILPI er bare én av flere aktører som leverer kunnskapsbaserte tjenester til bistandsapparatet. I 2015 brukte UD over 70 millioner på konsulenttjenester, ifølge Norads statistikkportal. Rasjonalen er at bistand er en kunnskapsdrevet bransje, og at UD i stor grad er avhengig av å hente in ekspertise utenfra.

Kunnskap koster, og det er positivt at UD er villige til å ta konsekvensen av det. Flere av landets beste forskere sitter ved ILPI og andre forsknings- og konsulentmiljøer. Samtidig vet vi at norske bistandsorganisasjoner som også har vært til stede på bakken i sårbare stater, sitter med betydelig kompetanse som de gjerne deler.  Deres kunnskap er tett knytte til praksis og andre lokale kontaktnett enn forskningsmiljøene ofte har. En rekke evalueringer har vist at de frivillige organisasjonene leverer gode og kostnadseffektive resultater. Som ikke-profitt-organisasjoner vil de også være billigere å benytte seg av.

Behov for kunnskap

Godal-utvalget påpeker i sin rapport, En god alliert: Norge i Afghanistan 2001-2014 (2016), at «Behovet for kunnskap er stort i konfliktområder. Norske myndigheter må tidlig kartlegge hvilken kompetanse som finnes om aktuelle innsatsområder og søke å bringe slik kunnskap inn i planleggingen av en innsats så raskt som mulig.» UD ser imidlertid ut til prioritere de akademiske forskningsmiljøene i sin kunnskapsinnhenting.

9. august ble det klart at UD har inngått kontrakter med åtte forsknings- og konsulentinstitusjoner for å styrke UDs faglige kompetanse på blant annet sårbare stater. En forsker eller konsulent med en akademisk bakgrunn vil imidlertid nærme seg en problemstilling med andre forutsetninger og perspektiver enn de som henter kunnskapen sin fra praksis. Noen ganger finnes det gode argumenter for å hente inn en forsker eller konsulent for å skrive en rapport eller gjennomføre en evaluering, men ikke alltid. Paradoksalt nok finner organisasjonene, som selv må kutte til beinet, seg i en situasjon der konsulenter betalt av UD kommer til dem for gratis informasjon og kontakter. Det vil si at disse selskapene kan bli unødvendig fordyrende mellomledd. Og som vi ser av oppslagene: Når det først blir dyrt, blir det veldig dyrt.

Still krav til merverdi

UD stiller strenge krav til organisasjonenes merverdi. Er de like flinke til å stille spørsmålstegn ved konsulentenes merverdi? Økte krav til profesjonalisering og rapportering fra bistandsorganisasjonene gjør det umulig å drive uten en svært god forståelse for kontekst i de landene der man har prosjekter. Framfor deskstudier og deskstudier av deskstudier kan organisasjoner tilby kunnskap direkte fra grasrota, også fra svært farlige områder. Dette gir dem en unik kompetanse som UD med fordel kan benytte seg mer systematisk av.

I kapittelet om lærdommer fra Afghanistan påpeker Godal-utvalget videre at «Sivile og militære engasjementer i konfliktområder og sårbare stater er ofte risikofylte, med fare for tap av liv, og de kan være svært kostbare. Det er følgelig viktig at slike engasjementer er basert på hjemlig støtte, i overensstemmelse med demokratiske prinsipper. Åpenhet er viktig, også om mindre heldige forhold, for å sikre en informert offentlig debatt og en politisk forankring av engasjementene».

Et demokratisk problem

Det er et demokratisk problem at den norske utenrikspolitikken i økende grad baserer seg på kunnskap kjøpt fra noen få aktører som leverer kunnskap produsert på anbud. Det øker faren for at utenrikspolitikken blir utformet i de lukkede rom uten kritiske perspektiver fra de frivillige organisasjonene. De negative konsekvensene av denne trenden forsterkes ytterligere av den vedvarende krigen regjeringen fører mot informasjonsstøtten.

Norads støtte til informasjonstiltak har vært en viktig mekanisme for sikre en slik offentlig debatt det refereres til av Godal-utvalget. Målet for informasjonsstøtten er «et sterkere engasjement i Norge for globale miljø- og utviklingsspørsmål, som på sikt kan bidra til bærekraftige utviklingseffekter i fattige land,» heter det i ordningsregelverket.  I 2014 forsøkte regjeringen å legge ned hele ordningen. Dette ble stanset i Stortinget, og det ble bevilget drøye 90 millioner i statsbudsjettet for 2015. I 2016 ble ordningen redusert til rundt 60 millioner.

Fare for kunnskapskonsentrasjon

Stortinget har allerede stoppet regjeringens forsøk på å avvikle informasjonsstøtten fullstendig. Regjeringens politikk bidrar imidlertid til en gradvis uthuling av ordningen. Informasjonsstøtten har ikke lenger en egen linje i budsjettet; de viktige føringene blir lagt i tildelingsbrevet fra regjeringen til Norad. Tildelingsbrevet skal ikke vedtas i Stortinget. Slik sikrer regjeringen seg frihet til å skalte og valte med informasjonsmidlene samtidig som den demokratiske kontrollen svekkes.

I årets statsbudsjett varsles også innføring av egenandel på informasjonstiltak. Dette vil sannsynligvis medføre en svært vanskelig situasjon for organisasjonene, som vil måtte drive innsamling for å finansiere informasjonstiltak i Norge. Det vil også medføre reduksjon i antallet aktører som driver med denne type aktivitet. Dermed risikerer man at unik spisskompetanse i de mindre organisasjonene går tapt.

Politikk beveger seg som oftest i gråsonene, og det kan være en vanskelig øvelse å finne balansen mellom kvantitet og kvalitet. Men når noe er svart, da vet man det. Kombinasjonen av kunnskapskonsentrasjon blant en liten elite og en struping av den offentlige debatten er i beste fall mørkegrå.

(Se også video på denne nettsiden.)

This entry was posted in Debattinnlegg. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.