Aisha Naz Bhatti i Klassekampen om integrering

Gode tjenester viktigere enn etnisk homogenitet

Av Aisha Naz Bhatti
Klassekampen 9.11.2017

Synlige, velbemannende offentlige tjenester i lokalmiljøet er viktigere for å bevare den norske verdien tillit, enn utbredelsen av hodeplagg.  Og det er viktigere at skolene er frie for mugg og har god luftkvalitet, enn hva slags etternavn medelevene har, og om de spiser svin, eller ikke.

I sommerens debatt har det vært et premiss at større etnisk mangfold bidrar til å svekke den gjensidige tilliten i et samfunn. Den svenske professoren Bo Rothstein utfordrer dette synet. Studier av sammenheng mellom etnisk mangfold og lav tillit, mangler en helt sentral dimensjon: kvaliteten på offentlige institusjoner som for eksempel skolevesen, helseveen og politi. Rothstein og hans kolleger ved University og Oxford en studie basert på undersøkelser i 2010 og 2013, med henholdsvis 34 000 og 84 000 deltagere fra hele Europa. Resultatet fra det svært omfattende forskningsprosjektet var tydelig: forvaltningens legitimitet og møtet med offentlige institusjoner som helsevesen, skole og politi i lokalmiljøet er langt viktigere enn etnisk homogenitet for sosial tillit.

Dette viser at Senterpartiets politikk for trygge, utbygde velferdstjenester der folk bor, er minst like relevant i Groruddalen og Søndre Norstrand som i Distrikts-Norge. Uten konkrete investeringer i lokal velferd og i verktøyene folk som er nye i Norge trenger for å integreres i lokalsamfunn og storsamfunn, vil den norske verdien tillit være truet. Derfor har Oslo Senterparti satt sammen en pakke med 16 konkrete forslag.

Det viktigste forslaget er å videreføre og utvide Groruddalssatsingen, og gi Søndre Nordstrand et områdeløft på lik linje. Den konkrete utformingen må bli til i samråd med bydelsutvalgene og lokale lag og organisasjoner. Vi tror på hele Norge, derfor tror vi også på å flytte flere beslutninger fra kommunen til folkevalgte i bydelene. Derfor foreslår vi også en offentlig utredning om hvordan vi kan styrke lokaldemokratiet og tilliten til lokale, offentlige institusjoner i de store byene.

«Alt starter i skolen,» hevder et annet parti på sine valgkampplakater i år. Men den fremste forutsetningen for læring, språkutviklingen, starter lenge før. Vi vil bygge ut morsmålsopplæringen, også i barnehagen, og investere i videreutdanning og kompetanseheving for morsmålslærere og andre ansatte i barnehage og skole. Det blir ofte hevdet at morsmålsoppæring allerede fra barnehagen er for ressurskrevende, selv om forskning slår fast at det er viktig å beherske morsmålet godt for å lære et andrespråk godt. Vi tror det er langt mer ressurskrevende å håndtere resultatene av dårlig språkopplæring: Dårlige karakterer, avbrutt skolegang og problemer med å delta i samfunnet.

Oslo-skolen løftes gjerne fram som en skole med gode resultater. Men Oslo-skolen preges dessverre også av segregering. På seks grunnskoler overstiger andelen minoritetsspråklige elever 90 prosent.

Denne gruppen utgjør over halvparten av elevene ved 52 av 132 skoler i Oslo. Årsakene er strukturelle og knyttet til blant annet boligmarked. Oslo Sp mener vi ikke har tid til å vente på en bedre boligpolitikk. Barna går på disse skolene nå, og slik segregering av barn i skolen er det motsatte av integrering. Vi trenger en politikk for bedre blanding av elever i skolene, og har allerede et verktøy i den eksisterende språk-kartleggingen av barn i Oslo. To sentrale tiltak vil være å justere skolegrenser og tilby barn som er dårlige i norsk å gå på en skole med større andel barn som har norsk som morsmål. Vi vil også endre opptaks- og finansieringsmodellene for den videregående skolen i Oslo. I dag er opptaket kun basert på karakterer. Samtidig følger pengene eleven, men bare dersom eleven fullfører skoleåret. Når norsksvake elever, med lavere sannsynlighet for å gjennomføre, ender opp på skoler med mange andre norsksvake elever og dermed gjerne en ustabil økonomi, straffes skolene med de største pedagogiske utfordringene økonomisk. Modellen er ikke bærekraftig, og må endres.

Senterpartiet har programfestet at introduksjonsprogrammet skal være et treårig, mer yrkesrettet løp, med det siste året i bedrift. Men vi må også investere i at flyktninger med avbrutt utdanning skal få fullført den i Norge, og øke tempoet i gransking og godkjenning av formell- og realkompetanse fra fødelandet. Samtidig bør det bli enklere å bli gründer om du er ny i Norge og mangler høy formell kompetanse. Etableringsstøtte bør være tilgjengelig også for de som vil starte frisørsalong, kafé, ferskvarebutikk og liknende småskalavirksomhet som ikke nødvendigvis representer nyskapende virksomhet. Vi bør også utrede om lavere eller redusert arbeidsgiveravgift for de første årene i jobb, kan være en mulighet til å gi flere unge generelt og flere nye nordmenn en inngang til arbeidslivet.

Ikke alle de 16 forslagene har fått plass her. Det overordnede budskapet er likevel det viktigste: Integreringsdebatten må komme seg videre fra diskusjoner om symboler, selv om det er både vanskeligere og dyrere. Vi kan bare lykkes med integreringen dersom vi innser at den først og fremst handler om økonomiske og strukturelle tiltak, ikke kulturelle symboler. Et godt, likeverdig og offentlig velferdstilbud i hele landet, uavhengig av hvor du bor og basert på prinsippet «nær folk», vil være den aller viktigste integreringspolitiske investeringen.

This entry was posted in Debattinnlegg. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.